Black Power-hilsenen under OL i 1968

Alle utgaver av OL har noe spesielt eller unikt. Men Black Power-hilsenen som fant sted i Mexico i 1968 vil bli husket for alltid. Hva handlet den om? Vi skal fortelle deg i denne artikkelen.

De olympiske leker i Mexico i 1968 og kontroversene

Før vi snakker om Black Power-hilsenen er det verdt å trekke frem noen andre hendelser fra De olympiske leker i Mexico i 1968. For det første var det vanskelig å velge arena på grunn av høyden til Mexico City, som ligger over to tusen meter over havnivå.

I tillegg lot de ikke Sør-Afrika delta fordi de truet med å boikotte lekene. Før dette hadde Den internasjonale olympiske komité oppfordret dem til å inkludere atleter fra alle etniske grupper i det deltagende laget, men apartheid-politikken forbød det.

Som om dette ikke var nok, var det en intrikat atmosfære i Mexico grunnet den lokale studentbevegelsen. Denne gruppen av unge mennesker søkte revolusjonen og ønsket å avsløre regjeringen under lekene; enda et forsøk på boikotting ble desimert i tide.

Black Power-hilsenen

Etter å ha overkommet flere hindringer fortsatte Mexico med å innvie Sommer-OL 12 oktober, 1968. Fire dager senere ville alle være vitne til en fredelig protest som ingen noensinne vil glemme.

Alt foregikk innen friidrett, mer spesifikt ved slutten av 200 meter-løpet. Verdensrekorder ble knust under denne konkurransen, men det er ikke det folk husker.

Når de sto på podiet viste vinnerne av gull- og bronsemedaljen – henholdsvis Tommie Smith og John Carlos, sølvmedaljen gikk til australske Peter Norman – et tegn på protest for den afroamerikanske borgerrettighetsbevegelsen i USA.

Begge atletene var av afroamerikansk opprinnelse, og mens de spilte den amerikanske nasjonalsangen – siden USA var landet som vant gullmedaljen – senket de hodene, lukket øynene og løftet en knyttneve dekket i en sort hanske.

I tillegg til dette bar Smith et svart skjerf rundt halsen, som representerte stolthet over hans etnisitet. Carlos hadde på seg en åpen treningsdrakt i solidaritet med arbeiderklassen i landet sitt og et perlekjede. Med sine egne ord: “Det var for menneskene drept, slått eller hengt som ikke mottok en bønn”.

Til og med den australske sølvmedaljevinneren uttrykte sympati for bevegelsen, og han foreslo også at amerikanerne kunne dele de sorte hanskene til Smith; Carlos hadde glemt sine i garderoben.

Bildet av Black Power-hilsenen var på forsiden av alle verdens aviser dagen etter konkurransen. Men før dette hadde tilskuerne avvist idrettsutøverne med buing.

Smith kom med en påfølgende uttalelse som forklarte motivene sine: “Om jeg vinner, er jeg en amerikaner, ikke en svart amerikaner. Om jeg imidlertid gjorde noe galt, da vil de si at jeg er “en neger”. Vi er svarte og vi er stolte av å være svarte. Svarte Amerika vil forstå hva vi gjorde i natt.”

Ettervirkningen av Black Power-hilsenen

De internasjonale mediene var selvfølgelig ikke de eneste som gjentok hendelsen som fant sted under disse lekene. På den ene siden anså den daværende presidenten for Den internasjonale olympiske komité, Avery Brundage gesten som uakseptabel innen lekene og den olympiske ånden.

Han ba arrangørene om å bannlyse Smith og Carlos fra lekene, men de ville ikke akseptere det og ga samtykke til å gi de to atletene en “hedersgjest”-status.

På den andre siden ble begge utøverne kritisert i landet sitt og dømt til ostrakisme. De mottok til og med dødstrusler. Dette stanset dem ikke: de ville fortsette med sine atletiske karrièrer, og etter å ha pensjonert seg fortsatte de å spille amerikansk fotball.

Til slutt må vi også snakke om den australske Norman, som mottok en formaning fra de olympiske myndighetene da han kom tilbake til landet sitt. Han ble marginalisert av lokale medier og fikk ikke delta i OL i München i 1972. Etter en ulykke der han måtte amputere høyrefoten falt han inn i depresjon og alkoholisme. Når han døde av hjerteinfarkt, bar Smith og Carlos kisten under begravelsen.