Fremtiden til basketball i Europa
Grunnet måten basketball i Europa har utviklet seg de siste årene, virker det åpenbart som om de store ligaene leter etter en måte å nærme seg modellen som den amerikanske turneringen følger. Og det vil være fornuftig. Denne modellen er et eksempel på hvordan man kan oppnå en økonomisk stabilitet og en finansiering hos institusjonene. Så velfungerende er denne modellen at du mest sannsynlig kjenner igjen referansen over resten av verden.
For å kunne nå nivået til NBA, dannet de noe kalt Mesterligaen i basketball for menn, også kalt Basketball Champions League, i 1958. Dette ble organisert av FIBA (Det internasjonale basketballforbundet). Her er det tydelig at de prøver å etterligne deres motstykke innenfor fotball, som har hatt en stor suksess.
De ønsker å nå den øverste tronen på verdensbasis som NBA både har hatt og fremdeles har, i et forsøk på å etterligne deres motstykke innenfor fotball, UEFA champions league, som har hatt en stor suksess. Mesterligaen i basketball for menn som har eksistert siden 1958 blir organisert av FIBA Europa.
Denne første kontinentale konkurransen var noe omstridt frem til sesongen som fant sted i 1999 og 2000. Dette var året hvor man begynte å spille i konkurransen som er kjent som Euroliga. Siden da kan vi si at det startet å oppstå noen problemer som man fremdeles kan se følgene av.
FIBA hadde ikke registrert navnet “Euroleauge”. Dette til tross for at de hadde brukt dette navnet siden 1996. Dette gjorde at en privat bedrift kunne bli eiere av alt dette. Dette førte til at en så stor organisasjon på verdensbasis stod igjen uten lovlige ressurser i denne saken.
En vanskelig vei for basketball i Europa
Stående ovenfor denne situasjonen, så den Internasjonale Føderasjon seg nødt til å finne et nytt navn. Dette førte til at det europeiske mesterskapet i Europa hadde to ulike kontinentale konkurranser denne sesongen. De hadde SuproLeague, tidligere kjent som Mesterligaen i basketball for menn, og Euroliga.
Lagene som ble invitert til disse mesterskapene tok selv del i diskusjonen og de valgte å fordele sin deltakelse mellom begge disse.
Ettersom man hadde to ulike mesterskap hadde man også to mestere sommeren 2000: Maccabi Elite vant SuproLeague og Kinder Bolonia vant Euroligaen.
De som stod bak organiseringen av disse mesterskapene oppfattet nødvendigheten av å forene begge disse mesterskapene. Grunnet den sterke posisjonen til Euroligaen, endte lagene som hadde deltatt i SuproLeauge opp med å bli en del av førstnevnte i sesongen som foregikk i 2000/2001.
På denne måten klarte de å lage en “pakt” som sier at FIBA er ansvarlig for å organisere de internasjonale turneringene Eurobasket, FIBA basketball worldcup og OL. Euroliga på sin side tar seg av konkurranser på det europeiske kontinent på klubbnivå.
Et system med konkurrering
Etter å kort ha nevnt den vanskelige veien som basketball i Europa har vært nødt til å legge bak seg, føler vi det er nødvendig å fortelle noe om dette konkurransesystemet og dets modifikasjoner.
Dette er endringer som har blitt introdusert gradvis hos Euroligaen. Målet med dette har vært å øke den økonomiske lønnsomheten. Slik vil denne konkurransen bli ansett som mer attraktiv for lagene og de vil på denne måten få flere supportere. Målet i det lange løp er uten tvil, nok en gang, å nå samme nivå som NBA.
Samme modell som “Champions League”
I starten bestod det beste kontinentale mesterskapet av 24 ulike lag. Disse lagene ble deretter delt inn i fire ulike grupper med seks ulike lag per gruppe. De fire beste lagene i hver gruppe kvalifiserte seg til mesterskapets andre runde. Denne runden bestod av fire grupper med fire lag per gruppe.
1.plass og 2.plass i hver gruppe kvalifiserte seg deretter til semifinaler. Her ville de lagene som hadde flest poeng etter 5 spilte kamper gå videre til “Final Four”.
Dette var en modell som de spilte etter i 10 ulike sesonger. Dette tiltross for at dette var et eksempel på en meget slitsom modell og en modell som ble ansett som lite attraktiv for tilskuerne.
De ble oppmuntret av de ulike høringene på tv og det faktum at stadig flere tilskuere strømmet til fra første fase og frem til “Final Four”. Personene som organiserte Euroliga begynte derfor å tenke over ulike måter for hvordan de kunne forbedre dette mesterskapet.
En “blandet” modell
Når man søkte etter det beste og mest attraktive spillersystemet for tilskuerne, tenkte man ikke i starten på viktigheten av hvor mange lag som skulle delta i Euroliga.
De startet opp med en gruppe på 24 lag i starten. Disse ville så bli delt inn på samme måte, fire grupper med 6 ulike lag per gruppe. Den andre fasen ble derimot modifisert, med at at lagene her ble inndelt i to grupper med åtte ulike lag per gruppe.
Denne inndelingen førte til et større antall attraktive dueller. Slik fikk de også et økende antall tilskuere både på arenaen og som så på hjemmefra.
Versjon 2.0 av Euroleague skulle imidlertid vise seg å ikke være langvarig. Fordelene som de kunne se med tanke på denne modellen, framskyndet på en naturlig måte prosessen som skulle gjøre at de valgte å følge samme modell som Euroliga.
Modellen til den europeiske Superligaen
Ettersom at dette har vært en utviklingsprosess, bestemte man seg senere for å redusere antallet lag til 16. Disse lagene ble fordelt på følgende måte:
- 11 faste lag
- 5 deltakende lag som vil variere ut i fra de sportslige forholdene.
Alle lagene konkurrerer nå i en vanlig oppstartsfase. Her konkurrerer alle mot alle. De åtte beste lagene vil kvalifisere seg til kvartfinalene. Den første elimineringsrunden består av en serie med fem kamper. Etter disse kampene gjenstår det fire ulike lag som vil kjempe i Final Four.
Dette er et system som ble tatt i bruk i sesongen som fant sted i 2016 og 2017. I den riktignok korte levetiden til dette systemet, har dette vist seg å være effektivt. Dette takket være et høyt antall attraktive dueller i hver eneste kamp.
Tilhengerne har vist sin takknemlighet gjennom sin deltakelse. Dette er noe som har ført til en betydelig økonomisk bedring siden 2015.
Fremtiden til basketball i Europa
Så for å prøve å danne seg et større bilde, hvordan ser fremtiden til basketball i Europa ut? Eller sagt på en bedre måte, hvilke steg bør de ta for å kunne tilnærme seg NBA?
Den økonomiske makten hos den amerikanske konkurransen bør være det viktigste målet for basketball i Europa. Når tiden er inne for å hente talenter til mesterskapet, vil man være nødt til å skape en noe lukket liga med faste lag som spiller hvert eneste år.
Denne modellen vil tiltrekke seg sponsorer og kapital til de deltakende lagene. Dette vil føre til at de vil kunne rivalisere, i et mer langsiktig perspektiv, med den beste basketballigaen i verden.
Det er helt åpenbart at dette vil innebære en makt som den dag i dag ligger hos de nasjonale ligaene. Disse vil med dette i teorien kun bli et stopp på veien for å kunne ta del i den virkelige konkurransen.
Når det er sagt, vil man ikke i en slik lukket liga ha adgang takket være sportslige prestasjoner. Dette er noe som det er vanskelig å kunne forsvare med vårt syn på rettferdighet. På grunn av nettopp dette, er dette noe som trenger å bli bestemt at skal være et unntak fra det europeiske parlamentet.